Sjøleik drar til Aberdeen

Ingolf Rott som ble sett på som den beste skytteren ble satt fremme i baugen med en rifle. Der hadde han best utsikt til å kunne skyte på eventuelle miner som kunne komme i veien for "Sjøleik".

Uten noe uhell kom de oppunder skotskekysten. Det ble skodde utover natten og da den lettet utpå morgenkvisten så de en sverm i luften. Det de trodde var fly, viste seg å være ballonger fra en konvoi. Ved 19-tiden fikk man skotskekysten i sikte og satte kursen mot Aberdeen.
Etter en lang tur på 54 timer satte man for første gang føttene på engelsk jord i Aberdeen. Her ble alle flyktningene forhørt og internert i en måneds tid mens myndighetene sjekket at det ikke var spioner som hadde tatt seg over.

Hjemme i Tananger begynte straks ryktene å gå. Det var ikke få versjoner av skjebnen til alle "utvandrerne" man kunne høre på bussen inn til Stavanger. Etter at Daniel Rommetvedt og Norvald Frafjord ikke møtte opp på politistasjonen i Stavanger etterhelgefri, ble lensmann Mæhle sendt ut til Tananger. Ganske raskt skjønte han at det var en flukt til England han nå ettertorsket. Etter kort tid ble det utstedt etterlysning til de karene man savnet fra Tananger. Mange av dem som dro ble aldri etterlyst i sammenheng med "Sjøleik".

En av dem som var igjen i Tananger skulle fungere som mottaker for beskjeder folkene fra "Sjøleik" skulle sende når man var trygt i havn i England. Disse kunne han så bringe til deres nærmeste, som ellers levde i uvisshet. Denne personen måtte derfor selvfølgelig være i besittelse av en radio. Da var det naturlig at valget falt på Henry Olsen. I løa, langt under høyet, kunne man krype inn en lang smal tunnel for så komme frem til et lite rom helt innerst. Her kunne en person sitte å lytte på nyhetene fra London. Henry hadde fått et "kodeord" før følget dro over på "Sjøleik". Kom det over radioen, så visste Henry at de hadde kommet trygt over til England.
En stund etter at båten hadde forlatt Tananger begynte ryktene å gå om at de hadde kommet seg over, var sunket og var tatt til fange av tyskerne. Henry gikk bare og ventet og lyttet trofast på radiosendingene fra London. Endelig kom kodeordet, og Henry kunne lykkelig informere flyktningenes familier og nærmeste, samtidig som han trygt kunne smile av dem som sa at de hadde det fra troverdig hold at alle ombord hadde omkommet.

Under resten av krigen drev Nic fiske med båten sin i Skottland, i begynnelsen sammen med Ingolf Johannessen.

Etter krigen jobbet Ingolf på bussgarasjen i Tananger. En dag møtte han ikke til jobb, og da man spurte moren hvor han var, fikk de vite at han hadde tatt på seg blådressen og dratt til Stavanger. Det viste seg at han hadde tatt toget inn til Oslo og der fått medalje av Kong Haakon.

Harald Vigestrand, tidligere styrmann, kom fra Ryfylke og etter at han etter krigen kom tilbake til Norge, ble han kontorsjef i et departement i Oslo. Broren Sverre Vigestrand var sersjant og bodde i Kristiansand. Han ble major og bosatt i Oslo han og. Sverre var en venn av Norvald Frafjord.

Ådne Underhaug fra Nærbø var kjemiingeniør og ble med de engelske styrkene. Han var også med i landgangen på Walcheren sammen med engelskmennene. Etter krigen kom han tilbake og bosatte seg i Bergen.

Ingolf Rott seilte i handelsmarinen sammen med Tom Nyland under hele krigen. De gikk ut med samme båt og bare tre timer etter at de var kommet ut i rom sjø, ble de torpedert. Men de ble reddet og dro ut igjen. Etter krigen bosatte begge seg igjen i Tananger, Nyland sluttet på sjøen og begynte med gårdsbruk.

Bernhard Haga som og kom fra Tananger, var den eneste som ikke dro tilbake til Tananger. Han slo seg i stedet ned i Sør-Afrika. Her jobbet han blandt annet som rigger i gullgruver, giftet seg og fikk barn. Først etter 36 år tok han familien tilbake til Tananger.

Doktor Einar Aartun, var medisinsk student og ble med styrkene som assistentlege. Han var for det meste med handelsmarinen. Senere ble han gift med en datter av konsul Spence og ble etter returen til Norge distriktslege i Stokke i Østfold.

Nils Mehle kom fra Årdal og ble tilsluttet styrkene i Skottland. Før han dro over, var han dreng hos Danielsen i Tananger. Etter at han kom tilbake bosatte han seg igjen i Årdal.

Kåre Knutsen ble etter krigen oberstløytnant og i 1960 heimevernsjef i Rogaland. Han var i lang tid med de norske styrkene på Svalbard.

Daniel Rommetvedt kom hjem som kaptein og ble siden oberst. I England ble han utdannet som kommandosoldat og hørte til de "grønne djevlene". Han var med i de norske styrkene i angrepet på Walcheren. Der ble han skutt gjennom brystet og den ene lungen, men ble berget. Som det står i boken "Grønne Djevler" av Hans Braarvig: "En pipende lyd skar gjennom stormen. Så kom den tørre, dumpe lyden av bly som borer seg inn i kroppen på en mann. Løytnant Rommetvedt gikk over ende med ansiktet nede i det våte kvaset. Da Jørgen snudde han rundt, åpnet han øynene og klynket svakt. "Der fikk de meg," hvisket han. "

Norvald Frafjord gikk også inn i styrkene og tok først den norske krigsskolen i London. Deretter gikk han inn i engelsk tjeneste og ble løytnant og troppssjef. Han var med på D-dagen ved landgangen i Frankrike. Senere falt han ved Cahen, ved elven Orne.

Arne Værum hadde tatt handelsskolen og nettopp utdannet som radiotelegrafist da krigen kom. Faren var radiotekniker og Arne gikk i hans fotspor. Da krigen kom sluttet forretningen han jobbet og han tok seg jobb på Hinna.
I England kom han seg inn i kompani Linge og fikk trening i sabotasjearbeid.
I slutten av april 1942 ble han landsatt sammen med Tønsberggutten Emil Gustav Hvaal ved Telavåg. Der skulle de organisere en militærgruppe i det distriktet. I noen dager drev de våpentrening med noen Telavåg-karer, men så begynte ryktene å spre seg at det var fremmedfolk på besøk. Tyskerne hadde fått snurten i dem og 26 april slo de til, bare noen få dager etter at guttene hadde kommet i land. Det ble til skyting i et hus og Arne var en av dem som ble drept. Han tok med seg tre tyskere, mens kameraten Emil ble hardt skadet. Tyskerne klarte å holde liv i ham, men selv om de brukte tortur fikk de ikke noe ut av ham. Derfor ble han senere skutt på Grini.

Andrew Leidland var yngstemann av gjengen som dro over, kun 16 år gammel. Da han ble gammel nok, ble han wingsoldat i den norske 331. skvadronen og senere i 66. alliert skvadron og var med i kampene i nesten et år. Han lå i kanalen D-dagen og så på den veldige svermen av fly som fulgte invasjonsflåten. I to timer var himmelen svart av fly med kurs for Frankrike. Julaften 1944 var han i Brussel. Tyskerne gjorde et framstøt akkurat da, men det hindret ikke julefeiringen blant de norske guttene. De gikk rundt treet med våpen i hånd og klar for øyeblikkelig utrykking. Andrew kom ikke hjem før langt utpå høsten 1945. Da ble han i Tananger mottatt av en samling av lokale unger og voksne.

Nic som fremdeles hadde båten sin da freden kom, forlot Skottland samme dag som Kongen satte kursen for Norge. "Sjøleik" var oppunder Lista da kongeskipet klappet til kai i Oslo. Båten hadde Nic lastet med 450 kasser Sunlight-såpe og gikk med dem til Bergen. Victor Carlsen som var med i Haugesund-gjengen var og med ham hjem.